Ethvert selskap plikter å ha et styre som utgjør virksomhetens øverste administrative organ. Det å bli tilbudt et styreverv i større eller mindre virksomheter kan være både smigrende og interessant. Det er imidlertid slik at det å sitte i et styre omfatter flere plikter enn de fleste kanskje er klar over.
Dersom disse pliktene ikke overholdes, risikerer styrets deltakere å bli utsatt for erstatningssøksmål. Denne artikkelen søker å belyse det ansvaret og den risikoen som er forbundet med å sitte i et styre.
Som følge av den pågående corona-pandemien opplever flere bedrifter i ulike bransjer å befinne seg i en presset økonomisk situasjon. Når verdien av virksomhetens eiendeler er usikre og selskapets likviditet er presset, er veien kort til at selskapet driver virksomheten videre for kreditors regning. Kunnskap om styreansvaret og det handlingsrommet styrets medlemmer har i slike situasjoner er derfor avgjørende for ikke å risikere personlig erstatningsansvar.
For at styremedlemmer skal holdes erstatningsansvarlig for de tap som oppstår i tilknytning til driften av selskapet, må de alminnelige vilkårene for erstatning være oppfylt. Det er videre viktig å være klar over bestemmelsen i straffeloven § 407 om unnlatelse av å begjære gjeldsforhandling eller oppbud.
De alminnelige vilkårene for erstatning innebærer for det første at det må foreligge et ansvarsgrunnlag, typisk i form av en uaktsom eller forsettlig handling eller unnlatelse. Videre må det foreligge et økonomisk tap, og det må være adekvat årsakssammenheng mellom det økonomiske tapet og den ansvarsbetingende handlingen eller unnlatelsen.
Når det gjelder styreansvar må således et styremedlem forsettlig eller uaktsomt ha foretatt, eller unnlatt å foreta, en handling som påfører et økonomisk tap. Dette kan for eksempel være de økonomiske tap som oppstår som følge av at styrets beslutninger er ulovlige eller i strid med vedtektene i selskapet. I slike tilfeller viser rettspraksis at det som utgangspunkt foreligger styreansvar. Videre kan det også foreligge ansvarsgrunnlag for brudd på de plikter som knytter seg til vervet som styremedlem, sett opp mot de forventninger det vanligvis er grunnlag for å stille til deres virksomhet. Denne type erstatningsansvar har klare likhetstrekk med profesjonsansvaret og omfatter blant annet de tilfeller en tillitsmann, typisk et styremedlem, handler i egeninteresse i strid med selskapets interesser.
I aksjeloven er styreansvaret svært praktisk ettersom det er vedtatt flere regler om styrets tilsyns- og kontrollfunksjoner, jf. eksempelvis lovens §§ 6-12 og 6-13. Det er også vedtatt mer spesifikke handlingsplikter, eksempelvis aksjeloven § 3-4 om krav til forsvarlig egenkapital og § 3-5 om handleplikt ved tap av egenkapital.
Hva som utgjør forsettlig eller uaktsom adferd av ett eller flere av styremedlemmene fastlegges etter en nærmere konkret helhetsvurdering. Dersom det kan etableres klare brudd på de handlingsplikter eller tilsyns- og kontrollfunksjoner som nevnt ovenfor, vil man relativt raskt konkludere med at det foreligger et erstatningsansvar. For de tilfeller man er utenfor pliktene som følger av loven, må man vurdere handlingen og/eller unnlatelsen mer konkret. Utgangspunktet for vurderingen vil da være om skaden eller ulempen kunne vært unngått dersom styret hadde handlet annerledes.
Det ligger i styrets natur å nedlegge en betydelig innsats for å sørge for at selskapet overlever vanskelige perioder. Dette ønsket og innsatsen kan imidlertid stå i et motsetningsforhold til de handlingsplikter, tilsyns- og kontrollfunksjoner som nevnt ovenfor. Hvor går så grensen for når man er over i et erstatningsbetingende styreansvar?
Dette er det ikke et generelt og klart svar på. Spørsmålet må vurderes konkret fra sak til sak og ulike momenter kan tillegges ulik vekt, alt etter hva den konkrete saken angår og gjelder. Den kanskje viktigste oppgaven er imidlertid å opplyse om den naturlige risiko som tilhører forretningslivet. Med dette som bakteppe vil en kunne hevde at styret i en virksomhet som befinner seg i en presset økonomisk situasjon, må kunne gis et større handlingsrom. Dette utelukker imidlertid ikke styreansvar, men kan ha betydning for størrelsen på en eventuell erstatning.
